JESSHEIM EXPERIENCE
Følelsen av musikk
Brady Blade
– fra Louisiana via Stockholm
til Jessheim
Og fortsetter: Han har en CV som kan ta pusten fra de fleste, sier Amund fra Skogbygda, som spiller bedre enn de beste. Sånn er det vel med musikere på internasjonalt nivå – de kjenner til hverandre og de respekterer hverandre. Brady Blade har Bob Dylan, Kiefer Sutherland (faktisk en god musiker), Steve Earle og Emmylou Harris i telefonboka si. Han spilte trommer på Steve Earle’s El Corazon, som er et av høydepunktene i Earle’s karriere. De to er fortsatt venner. Brady og Earle’s gitarist, Buddy Miller, gikk videre med Emmylou Harris, som ikke heller er en talentløs artist. Ganske fantastisk, det er hun.
Fredag 11. november skal Brady Blade skape magi med de lokale artistene Marius Lien (22), Leona Griffin(20) og Kenneth Norum(32) under Jessheim Experience på Herredshuset. Marius, Leona og Kenneth er grunner nok alene til å besøke festivalen, men magien den oppstår når disse unge supertalentene får bryne seg på en etablert internasjonal stjerne som Brady. De har øvd hver for seg, og de møter hverandre for første gang på Jessheim den 11. november, men du kan være sikker på at det blir en sterk opplevelse. Det ligger spenning i luften når nye ting skapes i musikken, og det vet vi allerede nå vil skje i Jessheims Storstue.
Sjekk ut videoer fra første øving i Stockholm hvor Brady Blade’s trio lærer seg låtene til Leona, Kenneth og Marius fra Årnes og Vormsund
Brady Blade Trio består av Brady Blade på trommer, Niklas Krantz på gitar og Joacim Otterbjörk på bass.
Gi mannen et tempo, og du får en fantastisk beat tilbake, sier Amund Maarud om Brady Blade. "
Se Brady med Emmylou Harris og Buddy Miller her:
Marius Lien
Det er det bare han som vet, men han har garantert brukt mange tusen timer hjemme på Vormsund (hvor han har bodd siden han var 5) for å mestre det ikoniske instrumentet: Den elektriske gitaren. Det er sånn gitarguder blir til: Jimi Hendrix, Eddie Van Halen og Stevie Ray Vaughan. Alle har tilbrakt store deler av barndommen og ungdomstiden på gutterommet og i øvingslokalet med kompisene sine før hele verden åpnet seg for dem. Det krever en voldsom indre motivasjon, tålmodighet og grundighet. Veldig mange blir teknisk gode, men de få som kombinerer det tekniske med følelse og innlevelse – ja de kan få internasjonal karriere. I gitarverden blir de guder – gitarguder.
Marius Lien har et gudbenådet talent og han jobber hardt. Det gjenstår å se om han bryter gjennom internasjonalt, men han er god nok. I musikk-verden skal man også ha en god porsjon flaks. Kanskje forsynet presenterer seg for Marius under Jessheim Experience når han spiller med Brady Blade? I Brady Blade’s trio spiller gitaristen Niklas Krantz. Han er jevngammel med Marius og like god. Han har «lirat i Jimi Hendrix band varje fredag sedan jag var 12 år». Det kan bli en utenomjordisk opplevelse å se de to traktere det frihetssymbolet som elgitaren er, under Jessheim Experience. Det feteste er at så gode gitarister blir inspirert av hverandre – da kan magi oppstå.
En annen lokal gitarhelt som er opphøyd til gitargud, Amund Maarud, sier om Marius:
Marius Lien har siden første gang jeg hørte han utmerket seg med en sterk melodisk teft i sitt spill og har et bredt repertoar av stiler og en dyp musikalsk forståelse av disse. Han kan tradisjonene og klarer samtidig å strekke seg videre og fortsette å utforske. I tillegg synger han så bra!
"Gitarguder kommer også fra Vormsund"
Vet du hvor mange timer det tar å bli så god som Marius på gitar?
Leona Griffin
Hør på Strangers. Låtskriverteften til Leona Griffin fra Årnes er sublim. Hun fanger interessen din og vekker følelser i deg.
S ammen med superprodusent Ketil Schei har Leona levert låter som overgår det meste som kommer fra hit-maskiner i alle verdenshjørner, mener nå denne festival-ledelsen. Dette er en ung jente som vet hva hun vil. Hun har vervet seg til tjeneste for fedrelandet, men vi gleder oss til at hun dimitterer. Hvis hun gir enda mer gass i musikken, så kommer det garantert en internasjonal hit.
Når hun står på scenen under Jessheim Experience, med Brady Blade’s trio, er det første gang Leona spiller live med kun gitar, bass og trommer. I hennes moderne pop-verden er programmering og digitale verktøy vanlig også live. Brady Blade’s oppsett tar Leona tilbake til de amerikanske sørstatenes delta-blues og rockens opprinnelse. De som har sett kinofilmen om Elvis Presley har lært hvordan «the king of rock & roll» ble inspirert av svarte bluesmusikere. Den oppmerksomme kinogjenger la også merke til hvordan filmskaperne bygde bro til nettopp Leonas musikkverden – soundtracket til filmen er sterkt inspirert av dagens hip-hop beats og moderne pop-strukturer.
Hvor kult er det ikke at en av våre lokale unge talenter tar denne utfordringen? Å bygge bro mellom tradisjoner og det moderne? Leona er sikkert spent – akkurat som oss, og sikkert også Brady Blade fra Louisiana.
Men det er i rommet mellom spenning og talent at magien skjer. Det er bare å glede seg.
"fra Robert Johnson via Elvis Presley til Kanye"
Kenneth Norum
«Jeg kan ikke forklare den fine linjen mellom ingenting og alt som skjer i en sang. Du går inn i det med absolutt ingenting, og helt plutselig så har du noe. Det er som opprinnelsen av universet», sa Nick Cave om å skrive låter. Kenneth Norum fra Skogbygda kan musikkens edleste kunst: Å formidle et sterkt budskap gjennom egne låter. Det er langt færre gode låtskrivere i verden enn det er fantastiske musikere. Det er fordi låtskriverne, skal de bli trodd og lyttet til, må invitere folk inn i sjela si – i tillegg til å være født med en musikalsk kreativitet og tonal formidlingsevne.
Hør på Kenneth Norums «Amsterdam» før du ser ham med Brady Blade Trio på Jessheim Experience. Det er ekte og vakkert, rått og brutalt på samme tid.
"fortapt i Amsterdam, men finner roen i Herredshuset "
Johnny Ironsights
"Johnny Ironsights - bælmer innpå en flaske mezcal"
Vi ringer legenden Egon Holstad; den notoriske og sylskarpe skribenten, musikkanmelderen og velgjøreren fra Tromsø. Han kjenner flere av artistene som skal spille på Jessheim Experience godt. Han rangerte Johnny Ironsights album Murder Mountain som en av verdens 10 beste album i fjor. Vi lar ham snakke:
Johnny Ironsights høres ut som Nick Cave har slått seg sammen med Gun Club, bælmet nedpå en flaske mezcal, satt strøm i grava til Hank Williams og bestemt seg for å gjøre nabolaget og småbyen utrygg. Han er i sannhet en begivenhet for alle som elsker genuin musikk fremført av folk med noe mer på hjertet enn å poste filterglaserte selfies på Instagram. Du kan se frem til råsterke morderballader med innlevelse som om det gjelder liv, både de som skal berges og de som skal tas, sier Egon.
"Dig Deeper – skal skure vekk all kollektiv ørevoks på Jessheim"
Vår mann i det høye nord, festivalens medhjelper Egon Holstad, forteller gjerne om Dig Deeper:
- Det er en av Norges best skjulte skatter. Platene deres er helt fantastiske. Live er de helt uovertrufne. De kommer til å skure vekk all kollektiv ørevoks som har samlet seg på Jessheim de siste tiårene, tordner Egon Holstad.
Vi i Jessheim Experience er helt enige med Egon. Dig Deeper har gitt ut årets norske rockeskive, mener vi. Det må jo bli Spellemannspris? Bandet selv sier er i toppform når de kommer til Jessheim. Da har de lagt bak seg en høst-turné som løfter et allerede perfekt live-band til euforiske høyder. Dette er frihetsrock på sitt beste. De har en helt særegen stil i det norske musikk-landskapet – noe helt unikt. Sjekk dem ut på strømmetjenestene før du kommer til festivalen. Vi garanterer at du får en kick-ass rockeopplevelse av astronomiske dimensjoner.
Henning Andersen
– nok å gjøre i november:
Følelsen av musikk
Et essay av Henning Andersen
For en som har sår i sjelen og sort hull i hjernen etter mange års kjemping i arbeidslivet, er musikken en nådegave. Med en gang jeg ga ut min første single, åpnet en helt ny verden seg. Bare uker etter at den første låta var tilgjengelig, sto jeg med ryggen til publikum og ansiktet måpende mot en trommis og gitarist på øverste internasjonalt nivå. På en privatfest i en nydelig sommerstuga i Grebbestad, vendt mot havet, spilte jeg mine låter sammen med Brady Blade og den unge supergitaristen fra Gøteborg, Niklas Krantz, Jeg var i den syvende himmel, har aldri spilt med så gode folk før, og glemte altså publikum helt og holdent i min musikk-tåke.
- My best music memory? Oh, it’s so many, Henning, it’s hard to tell.
Bare måneder etter den, for meg, legendariske spillejobben i Grebbestad, er jeg på telefonen med Brady. Vi er blitt gode venner og vi samarbeider om en ny festival på Jessheim. Brady bor i Stockholm, men han er på telefonen fra Nashville hvor han spilte med Don Was dagen før og hang ut med Robert Plant.
- I guess it have to be when Bruce Springsteen showed up as a surprise guest guitarist. I was behind the drums. Didn’t know before the man was on stage. That was huge, sier Brady.
Jeg blir svimmel. Springsteen, liksom. Men Brady har spilt med mange flere. Han møtte Buddy Miller da begge var med på innspillingen av Steve Earle’s magiske album El Corazon (et av tidenes beste album etter min mening). De to fulgte hverandre videre i mange år – blant annet i flere turneer og innspillinger med Emmylou Harris. Og Brady spiller fast i band med Don Was, en av verdens største plateprodusenter. For meg er det helt uvirkelig å jobbe med noen som har Earle og Harris i telefonboken sin. Plant, herregud. Ikke bare kjøpte jeg alle Zeppelin-skivene da jeg var kid, men jeg lærte å spille gitar av Jimmy Page. Ved å flytte stiften frem og tilbake for å naile soloene hans. Som jeg gjorde med Hendrix og Stevie Ray Vaughn, men aldri helt fikk til.
- Jag har lirat i Hendrix-band varje fredag sedan jag var 12, sa Niklas Krantz til meg i den magiske Grebbestad-natten.
Det tror jeg på, svarte jeg. Gutten er så inni helvetes god. Han spiller Hendrix som Hendrix, og vi som har prøvd det tusen ganger vet at det er umulig. Den følelsen av at et så vidunderlig talent spiller låtene dine, kan ikke beskrives.
Vi har sånne folk i Norge også. En småkjølig høstdag ankommer jeg Amund Maaruds gård i Skogbygda. Det er så lekkert som du får det i bygde-Norge. Det vil si, Amund var odelsgutt, men skrev over odelen til bror sin. De to gjør alt sammen.
- Jeg har ikke tid til å drive gård. Mutter og fatter bor på og eier gården så vi kan flakse rundt i kassebil mellom spellejobber. Jeg spiller hele tiden, sier han i det han viser vei til det som må være Norges største innspillingsrom.
Jeg teller to pianoer, to orgel, et rhodes-piano, en mur av Fender og Marshall amps og selvsagt gitarer så langt øyet rekker i den ombygde låven. Jeg kan tenke meg at Neil Young har en slik låve.
- Hva tenker du om denne pedalen? Amund har hodet dukket ned i pedalbrettet sitt og bytter effekter for å finne den perfekte lyden.
Jeg blir svimmel igjen. Fordi her sitter jeg med en av verdens beste gitarister som vil vite hva slags utstyr han skal bruke. Samtidig som han spiller som en gud. Skulle tro Stevie Ray aldri falt ned fra det helikopteret. Det er noe skråsikkert ved musikere på dette nivået. Det er så bestemt og perfekt, og samtidig masse sjel og følelser. Amund drar frem en bottleneck og jeg tenker på Duane Allman. Sitter jeg her alene på låven med Allman og Stevie Ray Vaughan? Har det klikka for meg? Nei. Det er Amund som spiller og prater i vei. Jeg er 1 meter unna gitarhimmelen, men milevis unna ferdighetene.
- Gi meg gitaren, så skal vi se om det er mannen eller utstyret det kommer an på, sier jeg.
Amund ler så han rister og gir meg en Fender Stratocaster sammen med en lang forklaring om instrumentet, som jeg ikke hører fordi jeg er pisse nervøs. Jeg drar på det jeg kan, men det ligger helt klart i mannen, ikke utstyret. Det er allikevel euforisk stemning.
- Du låter jo fantastisk uansett hva du bruker. Du kan jo bare plugge deg rett inn i ampen, sier jeg.
En oppfordring han tar på strak arm. Kobler seg rett inn i en Fender amp. Lang forklaring om den også, men det eneste jeg husker er at han skrur klangen helt opp og serverer et postulat:
- Du kan få en Strat til å låte som en Les Paul, men du kan aldri få en Les Paul til å låte som en strat.
Jeg bruker en Les Paul fra 1974 som jeg har kjøpt av Knut Schreiner, men jeg sier ikke noe om det.
- Gitaren er et frihetssymbol. Det er ingen som kan fortelle deg hvordan du skal spille gitar, sier han.
Nok et postulat, og denne gangen tør jeg si meg enig. Jeg ble aldri så god som Amund, men jeg har brukt tusenvis av timer på å finne min egen spillestil, og det er en fantastisk følelse å hamre løs på en solo som du finner på underveis i låta. Det er aldri noen som har bestemt hvordan jeg skal spille en gitarsolo, og det er i sannhet en god frihetsfølelse.
- Vi skulle snakke festival, sier Amund.
Vi har lekt oss med gitarer, amper og pedaler i snart en time, så jeg har helt glemt hvorfor jeg har kjørt til Skogbygda. Intervju, ja det var det, om Amunds bidrag til festivalen vår på Jessheim. Selv om det er langt til Skogbygda, så er det lokalt her på Jessheim. Og Amund bor på Neskollen, som er som et steinkast å regne. Hos oss er Amund konge, ikke bare fordi han er en overjordisk gitarist, men også fordi han bryr seg om lokalsamfunnet. Han lagde en lang liste over artister han mente passet til vårt festivalkonsept. Uten å vite deres bakgrunn, valgte jeg de to som Amund har tatt under sine vinger: Kenneth Norum og Marius Lien.
- Der besto du testen, smiler Amund.
Men det kuleste er jo at han selv ikke sa noe om det da han oversendte listen. Kenneth er en fabelaktig singer/songwriter i Americana-tradisjonen som gis ut av Amunds eget label, Snaxville. Marius er 21 år og fra Vormsund. Det er bare å sjekke ut gutten på strømmetjenestene. Her kommer den neste store norske gitaristen. For meg ligger han nærmere broren til Stevie Ray, nemlig Jimmy Vaughan, men som alle store talenter har han sin egen stil. Marius står i en blues-tradisjon, men han har en kreativ variant på låtskrivingen sin som gjør ham unik. Og han synger – som en gud.
Marius, Kenneth og den lokale pop-prinsessen Leona Griffin skal spille og synge med Brady Blade’s husorkester på festivalen vår. De internasjonale musikerne Brady Blade og Niklas Krantz (og en bassist vi ikke vet hvem er ennå, Brady bruker vanligvis Thåstrøms ex-bassist Ulf Rockis Ivarsson).
- Gutta kommer til å elske det. Og vokse på det. De kommer til å lese alt om Brady, hvem han har spilt sammen med, hva han har gjort – og så får de inspirasjon til å strekke seg enda lenger, sier Amund.
Jeg tenker på Brady’s reaksjon da jeg fortalte ham at 20 år gamle Leona Griffin fra Årnes sa ja til konseptet vårt.
- Fantastic. She’s gonna grow. We gonna grow.
Sa mannen fra Louisiana. Broren til Brian Blade, som er en av verdens beste jazz-trommiser. Sønn til senior pastor Brady L. Blade i Shreveport Louisiana, som har gospel-kor og band med sønnen Brian og Daniel Lanois. Du vet, han som produserer U2 og alle andre store megastjerner.
Greia er at Leona skriver låtene sine selv og produserer dem sammen med Ketil Schei. Men de lever i en helt annen verden enn Brady Blade og hans analoge trio.
- It’s so cool she is doing this with us. It’s down to the bone and core of the music, sa Brady.
Han har akkurat fortalt meg at den nye Aretha Franklin spiller orgel og synger i gospel-koret til faren. Hun er 16 år. Lukk øynene og tenk på den setningen. Den nye Aretha Franklin.
Jeg tror dette blir en fin utfordring, sa Leona til meg, og jeg fikk frysninger. Så tøft av henne!
- Ka i hælvete e de du vil?
Jeg er på telefonen med Egon Holstad, den notoriske og sylskarpe skribenten, musikkanmelderen og velgjøreren fra Tromsø. Han roper at han er på havet, og jeg ser for meg at den sinte mannen kjemper mot naturkrefter og monstrøse skapninger på Yttersia der oppe i nord. Bikkjekaldt og jævlig vær.
- Du veit æ hata å prate i telefon!
Eh, nei, det vet jeg ikke. Jeg har ikke snakket med Egon siden han hjalp oss å arrangere konserter med Turboneger, Gluecifer og andre norske rockearistokrater i Tromsø og Lofoten under The Arctic Challenge for 20 år siden. Egon Holstad elsker Gluecifer. Egon elsker Daniel Romano. Og Egon elsker Dig Deeper og Johnny Ironsights, som han har hjulpet meg å få til festivalen vår. Vi har utvekslet ideer til festivalen over messenger, og nå skal jeg ringe ham for å snakke litt om artistene han har anbefalt.
- Æ har ikke tid til nåkka intervju nu, men send over spørsmålan, så ska æ se om æ rækk nåkka i løpet av uka.
Jeg er glad jeg kom levende fra samtalen.
10 minutter senere kommer det prosaisk på e-mail fra det høye nord, og dette er så fornøyelig at jeg gjengir ordrett:
- Det er litt av en bukett dere har sikret dere her. Johnny Ironsights høres ut som Nick Cave har slått seg sammen med The Gun Club, bjælmet nedpå en flaske billig mezcal, satt strøm i grava til Hank Williams og bestemt seg for å gjøre nabolaget og småbyen utrygg.
Watch out Jessheim!
- Ironsights er i sannhet en begivenhet for alle som elsker genuin musikk fremført av folk med noe mer på hjertet enn å poste filterglaserte selfies på Instagram, skriver Egon mellom sjøslagene.
Dette minner meg om hva Amund sa om Kenneth Norum: Han har noe på hjertet. Noe å fortelle, som griper deg.
Egon raser videre:
Ironsights synger råsterke morderballader med en innlevelse som om det gjelder liv, både de som skal berges og de som skal tas.
Blir dette for mye for Jessheim, tenker jeg i det stille? Morderballader og utrygge småbyer. Forhåpentligvis ikke profetisk.
Men hva med Dig Deeper, Egon? Hvilke følelser har du for dem? Svar, per e-mail, nesten før jeg har formulert spørsmålet:
- Dig Deeper er en av Norges best skjulte skatter. Platene deres er helt fantastiske. Live er de helt uovertrufne. De kommer til å skure vekk all kollektiv ørevoks som har samlet seg opp på Jessheim de siste tiårene, avslutter han fra stormen i nord.
Kollektiv ørevoks på Jessheim! For en opplevelse og privilegium det er å jobbe med musikk. Det er vel ingen som kan sette ord på det som Egon. Og det er svært mange norske artister som bør takke Egon lenge og vel for ordene han har gitt dem. Og hjelpen de har fått til å selge plater og arrangere konserter i Tromsø. Det er den samme følelsen jeg sitter med her i startgropa av musikk-løpet mitt. Den utrolige gode vibben som kommer seilende når folk du beundrer hjelper deg. Det er følelsen av musikk. Den som åpner dører. Den samme følelsen som da tenåringsbandet ditt satt låtene i øvingslokalet dagen før den lokale gigen. Når samspillet endelig sitter og du gleder deg til å spille foran folk igjen. Den følelsen slipper aldri tak fra kroppen.
Det piper i telefonen. Den nord-norske kriger har mer på hjertet. Sitater som treffer meg midt i mellomgulvet:
Rock’n’ roll is so great everyone in the world should think it’s the greatest thing that’s happening. If they don’t, they’re turds.
Lux Interior
Eternal is the warrior who finds beauty in his wounds.
Jackie Leven
Og jeg vet at det bare er rock’n’roll, men jeg elsker det.
Marius Hagen fra Team Me har produsert albumet sammen med Henning Andersen, og han spiller i bandet hans på Herredshuset fredag 11. november: